Kråkerøynytt

Bilde av alle sammen. Fotografer: Mie og Sofia  

Volleyballturneringen startet som en helt vanlig skoledag, men det tok ikke lang tid før hallen kokte av jubel, småjuks, comebacks og øyeblikk ingen kommer til å glemme. Jentelaget åpnet turneringen med et tøft 0-2‑tap, men i stedet for å falle sammen brukte de kampen som oppvarming. De lærte, justerte og kjempet seg videre helt til semifinalen, før de til slutt sikret en velfortjent bronsemedalje med ren lagånd og viljestyrke. 

Guttene leverte på sin side et berg‑og‑dalbane av en turnering: sudden death‑seier mot Hvaler, sterke prestasjoner mot Kvernhuset, en rå semi, og en finale som ble så intens at publikum holdt pusten. Selv om det endte med tap, var innsatsen, comebackene og stemningen det alle snakket om etterpå. 

Og midt i alt? Litt kreativ regelbruk her og der, akkurat nok til at publikum lo, spillerne ristet på hodet, og kampene ble enda mer underholdende. Akkurat slik en skoleturnering skal være. 

Bilde av Eva som server. Fotografer: Mie og Sofia 

Intervjuer med jentene: slik opplevde de turneringen 

For å forstå hvordan turneringen egentlig føltes fra innsiden, snakket vi med flere av spillerne. Jentene forteller at den første kampen var tøff, men lærerik. Helle beskriver starten slik: «Det gikk greit, det var litt oppvarmingskamp på en måte.» Eva er enig og sier at selv om de tapte, fikk de mye ut av det: «Vi lærte veldig mye, og jeg synes det andre settet gikk mye bedre.» 

Da de blir spurt om hva som var det beste øyeblikket, svarer alle jentene uten å nøle: «Heiinga!» Det var tydelig at støtten fra tribunen betydde mye. De forteller også at de ble overrasket over hvor gode noen av spillerne var, spesielt de som ikke vanligvis spiller volleyball. «Både på vårt lag og det andre,» sier de. 

Når de snakker om hva laget gjorde spesielt bra, trekker de fram kommunikasjon og samarbeid. Likevel er de klare på at det er ting de ville gjort annerledes. «Et annet oppsett,» sier Thelma, mens Helle legger til: «Bedre mottak.» Et av øyeblikkene som gjorde mest inntrykk, var da laget klarte å score det siste poenget i bronsekampen. «Alle ble skikkelig glade, det var så koselig,» sier Thelma. De innrømmer også at det var vanskelig å spille når laget ble toppet, og at de neste gang vil være mer bevisste på hvem som står hvor etter serve og poeng. Men én ting er sikkert: motivasjonen var på plass. «Vi er gode på å heie på hverandre,» sier de. 

Bilde av jentelaget. Fotografer: Mie og Sofia  

Guttelaget: sterke server, nerver og en finale som kokte 

Guttene beskriver turneringen som intens og uforutsigbar. Erik og David oppsummerer kampene som «riskye og med lite snakking». De forteller at mange gikk på samme ball, og at kommunikasjonen kunne vært bedre. Likevel var kampene jevne og spennende. Da de blir spurt om hva som var dagens høydepunkt, svarer de raskt: «Servene til Tobias og smashene hans.» De mener laget var spesielt gode til å legge opp for ham. 

Elias trekker fram kampen mot Hvaler som det øyeblikket han husker best. «Vi lå egentlig litt bakpå, men i det siste settet tok vi igjen og vant med ett poeng. En god lagseier,» sier han. Han innrømmer også at han ble overrasket over hvor god Tobias var til å både kommunisere og avslutte: «Det gjorde at laget klarte å spille på ham.» 

Tobias selv er fornøyd med innsatsen, men ser rom for forbedring. «Det har gått bra, noen servefeil og litt slurving, men ellers bra,» sier han. Det beste for ham var å kjenne at laget klarte å hente seg inn igjen etter en dårlig start. Han smiler når han legger til: «Det er hyggelig å få skryt fra de andre og bli kalt stjernespiller.» Likevel skulle han ønske kommunikasjonen var bedre. 

Bilde av guttelaget i en kamp. Fotografer: Mie og Sofia 

Taktikk, temperatur og et lite regelbrudd som satte fyr på stemningen 

Mens de fleste kampene handlet om lagspill og gode øyeblikk, var det også et snev av konflikt som krydret turneringen. Ole André forteller at laget hans fikk høre det fra motstanderne etter flere situasjoner som lå i grenseland. Han ler litt når han snakker om det, men legger ikke skjul på at det ble temperatur. «Vi fikk litt kritikk fra motstanderne, men jeg synes det er uhørt. Vi tøyer grensene litt, ja, men vi holder oss innenfor regelverket,» sier han bestemt. 

Han forklarer at laget hans spilte taktisk og utnyttet rommene der de kunne, noe som ikke alltid falt i god jord hos de andre lagene. «Det er jo konkurranse. Hvis vi ser en mulighet, så tar vi den. Det betyr ikke at vi jukser,» sier han, og rister på hodet over reaksjonene. 

Samtidig innrømmer han at stemningen ikke alltid var helt stabil. «Det var litt opp og ned. Konkurranseinstinkt, vet du,» sier han. Han merket også at enkelte voksne på sidelinja hadde sterke meninger om både dømming og taktikk, noe som ikke akkurat dempet temperaturen. Likevel står han på sitt: laget hans spilte smart, ikke skittent. 

– «Vi var et tilfeldig satt lag, ikke vant til å spille med hverandre. Da må man bruke det man har. Og de som spiller volleyball til vanlig tok litt ekstra ansvar. Det er sånn man lærer,» sier han. 

Bilde av Tobias og Jamie. Fotografer: Mie og Sofia 

Avslutning 

Til slutt står dagen igjen som en turnering full av alt som gjør skoleidrett gøy: lag som kjempet seg opp igjen etter tøffe starter, finaler som fikk pulsen til å stige, spillere som overrasket både seg selv og hverandre, og små konflikter som bare gjorde stemningen enda mer levende. Både jentene og guttene dro hjem med medaljer, minner og historier som kommer til å bli fortalt lenge – en dag der både lagånd, konkurranse og litt kaos skapte akkurat den energien som gjør slike turneringer uforglemmelige.